Ole Hedemann, formatsjef i NRK, lider seg gjennom kjedelige TV-promoer på den franske riviera. Det som driver ham er det neste store, som treffer trenden akkurat nå. Men hva er det?
Sidsel Dalen
Det er en lett hysterisk stemning i Cannes. TV-programmer skal selges og kjøpes. Store penger står på spill, det er ikke rom for å feile. I løpet av fire hektiske dager skal 13 500 personer fra 110 land knytte kontakt med dem som teller, og øke sin forståelse for hva som gjelder. Hedemann har vært med på galeien femten år på rad. Avtaleboka er tettpakket med avtaler, en ny hver halvtime. Men en kansellering gjør at han kommer seg ut av festivalpalasset for et kort møte med Kampanje.
– Jeg har hatt en dårlig dag, åpner han. – Jeg har lett og lett, men ikke funnet noe. Reklamefrie allmennkringkastere er sjeldent og eksotisk i den store verden. MIPCOM er et sirkus som først og fremst er designet for kommersielle kringkastere.
– Hvordan da?
– Her kan jeg kjøpe en million gameshow med pengepremier som motor, men det er ikke noe for NRK. Programmene vi kjøper og lager må ha en verdi knyttet til seg. Nytt på nytt er et godt eksempel på det: Man lærer litt om nyheter.
The secret sauce
Nytt på nytt er et britisk TV-format, basert på satireprogrammet Have I got news for you, som ble vist første gang i 1990. TV-formater er som regel reality eller game-shows, men kan også være drama-serier. Norske Skam er et eksempel på det. Men er det sånn at man simpelthen tar patent på en idé og selger den?
– Det er vanskelig å ta patent på en idé, sier Hedemann. – Det man gjør er å skrive en produksjonsbibel og ta copyright på den. Her ligger det en nøye beskrivelse av hva programmet er, og hvordan det skal produseres for å fungere. Vi kaller det «The secret sauce».
TV-kanalene kan tilpasse formatet til lokal kultur etter avtale med den som har opphavsretten. Ofte er programmene kliss like på tvers av landegrenser, men noen ganger må man endre noe. Med tanke på Skam må man i utlandet finne et annet overgangsritual enn russefeiring – som er et særnorsk fenomen. Fordelen med formater er at stor suksess i et land betyr lav risiko i et annet. Nytt på nytt er et bevis på det: Nå har programmet har rullet over skjermen i tyve år, og vunnet ti Gullruten-priser.
– Jo mer jeg kan underbygge at noe blir bra, jo lettere blir det å få grønt lys, sier Hedemann.
Det skjer i sosiale medier
Formater kommer i mange former, ikke alle er produsert og testet på forhånd. Noe av det som tilbys er bare et «ready-to-make»-konsept. Fordelen med å kjøpe andres idéer er at man slipper å bruke tid på å utvikle dem selv. Men frykten for fiasko er stor, ingen vil kjøpe en kalkun. Her kommer trendforsker Keri Lewis Brown inn i bildet, hun lever av å fortelle bransjefolk hva som er i vinden akkurat nå.
– Vi ser vekst i live-TV blant de tradisjonelle kanalene. Når publikum må se sendingen i «real time» for å henge med, kaprer de seere fra strømmetjenestene, sier hun.
Vi treffes på Caffe Roma, stedet hvor «alle» møtes: Det er lang kø for å komme inn, og så høyt lydnivå at man må skrike over de små bordene for å høre hverandre. Lewis Brown illustrerer live-trenden med dating-programmet Love Island.
– Programskaperne har utviklet en app, så seerne kan delta aktivt i sofakroken mens det kysses og kjæles på skjermen foran dem. Stemme deltakerne ut og inn, samtidig som det skjer. I tillegg er det lagt opp til løpende kommentarer og diskusjoner på Twitter.
Love Island er utviklet i UK, den største eksportøren av «unscripted» formater. Formatet består av mer enn føringer på antall kamera og hvilken type villa man skal filme i . Det inneholder også en strategi for å engasjere publikum på sosiale medier og «merchandise» som solbriller, kofferter og klær med programmets logo.
– En stor del av Love Islands tilhengere er ungdom, men programmet når et publikum på tvers av alder. Det er dette som er trenden akkurat nå: Ungt og moderne, uten at de eldre føler seg fremmedgjort.
Lokalt innhold, universelle verdier
495 dramaserier ble sluppet på TV- og strømmekanaler I 2018. (Vulture) De amerikanske seriene rettet mot et globalt marked er på vei ut, det som gjelder nå er «big stories from small places». Chernobyl – som er basert på en av tidenes største katastrofer – er nettopp det.
– Det er fiksjon og fakta i herlig blanding. Nedsmelting av atomkraftverk og mennesker som setter fellesskapet høyere enn seg selv. De ofrer alt for å redde resten av Europa. Alt er pakket inn i fem episoder, man slipper å bruke to uker på å se alt, sier Lewis Brown.
Chernobyl har vunnet kritikernes gunst, høstet 19 Emmy-nominasjoner og fått den høyeste ratingen noensinne på IMDB.
– Serien har alt som er trendy nå: Historien kommer fra tidligere Sovjetunionen, og er i utgangspunktet hyper-lokal. Likevel er den universell. Det snakkes flere språk, handlingen er i nær fortid, og alle har et forhold til det som skjedde.
Trendsetteren
Plutselig begynner folk å reise seg fra stolene og toge over gaten. Inne på festivalpalasset skal Darren Star snakke om sine TV-serier. Han er en legende i bransjen, etter å ha skapt mega-suksesser som Beverly Hills 90210, Melrose Placeog Sex and the City. I disse dager filmer han Emily in Paris, med Lily Collins i hovedrollen. Etter interessen å dømme kan dette bli neste snakkis rundt klodens lunsjbord.
– Jeg tenker aldri på et internasjonalt publikum når jeg lager noe nytt, sier Star fra scenen. – Men i etterkant ser jeg at det er noe allmenngyldig ved mine karakterer og det de opplever. Beverly Hills 90210 handler om livet på skolen. Sex and the City dreier seg om kvinners opplevelse av sex og forhold. Emily flytter til Paris og starter på nytt. Det blir mer og mer vanlig å reise til nye steder for korte eller lange perioder, alle kan relatere til det.
Star forteller at den nye serien også spiller på romantikken og elegansen som er knyttet til Paris.
– Bilder på Instagram blir en stor del av showet. Folk flest har ikke råd til å kjøpe Emilys designerklær, men de elsker å se på dem og drømme seg bort. Det gjelder kvinner i alle aldre.
Pusser opp gammel TV
Tilbake til NRK og Hedemann: Han har merket seg trenden hvor man prøver å nå et publikum på tvers av generasjoner.
– I lang tid har det vært mye fragmentering, hvor man enten henvender seg til unge, gamle eller flerkulturelle målgrupper. Men nå vil man bygge broer, sier han. – For eksempel selges det et program hvor unge bor gratis på sykehjem, mot at de holder de eldre med selskap. Et annet format handler om ungdom som hjelper bestemor med å finne en date, og omvendt.
Dyre produksjoner i kombinasjon med stramme budsjetter gjør at mange nøler med å kaste seg ut i nye ting.
– Jeg har sett mye «revamping» her, forteller Hedemann. – Det er en tendens til at man pusser opp gamle suksesser og selger dem på nytt. I sted så jeg TV-kvissen Bit for bit, bilde for bilde, i ny versjon.
Programmet som ble ledet av Roald Øyen, gikk tolv år i Norge – fra 1975 til 1987. Det samlet hele familien i stua, en kosestund mange så frem til, men er det noe spennende ved dette nå?
– Jeg holder ut med det ene kjedelige programmet etter det andre, for jeg vet at inne på MIPCOM finnes det noe virkelig bra, noe alle vil ha, avslutter Hedemann. – Det er det som driver meg.