Kommuneforvaltningen kjøper varer og tjenester for mer enn 170 milliarder kroner. Fire av ti ledere i forvaltningen sier de har blitt forsøkt bestukket. Tor Dølvik, spesialrådgiver i Transparency International Norge forteller om faren for korrupsjon i norske kommuner.
Tette bånd og store penger
Sidsel Dalen
Økokrim gikk for noen år siden ut med en advarsel om at korrupsjonen i kommunesektoren er utbredt. Samtidig ser vi at det bare har vært 45 korrupsjonsdommer i løpet av de siste 12 årene. Hvorfor er det så stort sprik mellom hva man tror og hva man kan bevise?
Det henger sammen med at det skal mye til før det bringes inn en sak for retten. Økokrim får meldinger og tips om situasjoner som ligger i grenseland. Mange kommuner har ikke forebyggende arbeid. Måten de jobber på etterlater et inntrykk av at det er en klar risiko for korrupsjon. Vi ser og hører om brudd på habilitet, brudd på anskaffelsesregler, manglende kompetanse og tette bånd mellom forskjellige parter i en sak. I sum gjør det at det er fare for korrupsjon. Samtidig skal det mye til før Økokrim åpner en etterforskning, og enda mer for at de tar ut en tiltale. Da skal de være sikre på at det holder i retten.
Økokrim tok bare 15 nye saker i fjor, 98 saker ble henlagt. Økokrim-sjef Trond Eirik Schea har sagt til DN at han antar tre av fire økonomisk kriminelle storfisker går fri på grunn av manglende kapasitet. Er det lett å slippe unna med korrupsjon?
Manglende kapasitet gjelder ikke bare økokrim, men også for økoenhetene i landets politidistrikter. Det er mange som kontakter oss som forteller at de har tipset politiet, men at forholdet henlegges på grunn av bevisets stilling. Det er ikke rart siden korrupsjon er et hemmelig forbund, med minst to parter som har en gjensidig interesse av at forholdet holdes skjult. Det skal mye til for å knekke koden og dokumentere at korrupsjon faktisk har skjedd.
En undersøkelse i regi av Difi viser at halvparten av befolkningen tror at korrupsjon, slik som bestikkelser og favorisering av familie og venner, skjer i kommunene. Hva kan være grunnen til det?
Det er en overraskende høy andel. Men det gjenspeiler et inntrykk folk har: Ikke alt går riktig for seg. Man tror at vennskap og kjennskap kan være nødvendig for å få gjennom vanskelige saker. Svarene kan også være basert på erfaringer og hva man har hørt.
En annen undersøkelse gjennomført av KS viser at fire av ti kommunale ledere har opplevd tilbud om gaver og fordeler. Blant de som sier nei – finnes det et system for å rapportere og straffe forsøk på bestikkelser?
At så mange er villig til å prøve seg gjenspeiler et frynsete omdømme i kommunene. Mange tror at korrupsjon skjer, og tenker kanskje at en liten gave er det som skal til for å få gjennom en dispensasjon eller å få plass til sin pleietrengende mor på sykehjem. At så mange tør å ta initiativet viser folk har et inntrykk av at det ikke er så mye som står på spill.
Det er ikke noe system for å loggføre forsøk på bestikkelser. Men det er faktisk straffbart å forsøke å korrumpere andre. En utbygger ble dømt da han foreslo for saksbehandleren at hun kunne få disponere en leilighet på Kanariøyene i to uker, hvis hun kunne få fortgang i behandlingen av saken hans.
Folk i kommunene oppgir at de avviser tilbudene, men det ville kanskje vært mer oppsiktsvekkende om de sa noe annet?
Ja selvfølgelig. Og her er det nok mye vi ikke vet. Korrupsjon foregår på finurlige måter.
Korrupsjon grenser ofte mot ren svindel, som fiktive avtaler mellom selskaper og ansvarlige for innkjøp i kommunen. Det kan bety betaling av regninger for tjenester som aldri utføres. I Undervisningsbygg-saken var dette en av metodene for tappe kommunen for nær 100 millioner kroner. Men ingen fattet mistanke før hovedmannen ga sin kone bankremisser på 19 millioner kroner. Er revisjonen god nok?
I mange av de alvorlige korrupsjonssakene har man har ikke funnet noen feil i revisjonen. Men det kan likevel ha skjedd brudd på rutiner. Han som ble dømt i Undervisningsbygg, har uttalt at han ville blitt avslørt av enkle kontroller. Forebyggende tiltak er at flere enn én godkjenner og kontrollerer at varer faktisk er levert, og at man har fått det man skulle ha i henhold til avtale og pris.
I tillegg til å drive regnskapsrevisjon skal kommunerevisjonen gjennomføre forvaltningsrevisjon – hvor man ser om kommunen har oppnådd det den skulle, om effektiviteten er god nok og om man når de målene man har satt. Men kommunene skal selv sørge for såkalt egenkontroll: Kommunestyret velger et kontrollutvalg, og kommunerevisjonen gjennomfører som regel ikke omfattende undersøkelser av forvaltningen med mindre kontrollutvalget bestiller det.
Hvis det er elendige resultater av pengebruken, at de ansvarlige i kommune sløser med midlene, vil ikke en sånn undersøkelse være det samme som å skyte seg selv i foten?
Jo, det kan være svakheten ved egenkontrollen. De som sitter med makten, vil ha en interesse av å fremstille resultatene som meget gode. Noe annet vil være brysom informasjon for et politisk flertall. Det er et tankekors at kommunene selv har ansvaret for hva som skal kontrolleres og for å bringe fram informasjon om kritikkverdige forhold Det er ikke et klart maktfordelingsprinsipp lokalt. Ofte jobber politikere tett sammen med administrasjonen og de kan opptre som et enhetlig maktmiljø.
Kommunene forvalter 1/5 av Norges bruttonasjonalprodukt, en veldig stor pengesekk. I en del andre land er det ikke uvanlig at folk søker makt for å berike seg selv. Kan det skje også her?
De fleste går inn i politikken med idealisme og engasjement. Lokalpolitikerne nyter høy tillit, i det store og det hele føler ikke folk at det er noe alvorlig galt. Men i Transparency International hører vi fra folk som er opprørte og fortvilet over det de kaller useriøse anskaffelser, at folk får oppdrag på grunn av bekjentskap.
At folk kommer til makt for å tjene store penger, må vi unngå. Men det har faktisk vært tilløp til det i enkelte svenske kommuner. Kriminelle organisasjoner har infiltrert både lokalt næringsliv, den lokale politikken og deler av den lokale administrasjonen. Da er det vanskelig å si at egenkontroll er tilstrekkelig.
Vi mistenker ikke at dette skjer i Norge. Er vi naive?
Jeg tror det fordi jeg opplever litt for ofte at folk sier «Ja, korrupsjon kan sikkert forekomme, men det skjer ikke hos oss». Den innstillingen er en form for naivitet. Korrupsjon kan oppstå hvor som helst.
Vi har flere eksempler på at korrupsjon belønnes med kostbare gaver. Ofte er det synlig for folk i lokalmiljøet. Men man har sett mange eksempler fra næringslivet hvor det å varsle kan bety slutten på en karriere. Er det tilsvarende belastende å slå alarm om økonomisk kriminalitet i nærmiljøet?
Det er ingen grunn til å tro at det er mindre ubehagelig i nærmiljøet, snarere tvert imot. Jeg har vært i kontakt med en person som engasjerte seg imot en stor utbygging som den store hjørnesteinsbedriften sterkt ønsket, og som flertallet i kommunen gikk inn for. Det gjorde at han ble utsatt for sjikane og trusler, med en tydelig beskjed om å holde seg unna.
Jeg tror at i et lite lokalsamfunn hvor alle kjenner alle, er det store belastninger ved å si at ordføreren har gjort noe ulovlig eller at rådmannen har begunstiget naboen. Det kan få sosiale omkostninger som koster dyrt. Alle er avhengige av hverandre på små steder.
Kritiske journalister viser seg ofte å være avgjørende for å avdekke maktmisbruk og korrupsjon. Er lokale medier gode nok til å grave?
Jeg tror at lokale medier kunne vært en mer offensiv og granskende faktor i nærmiljøet.. Men jeg har et inntrykk av at de ikke har kapasitet til å jobbe så grundig som det trengs. Det er et demokratisk problem.
Tror du at mangel på gravende journalistikk også skyldes at alle kjenner alle?
Ja, til en viss grad. Redaktøren, næringslivslederen og rådmannen tilhører samme sosiale sjikt. De har kanskje gått i samme klasse, og vanket i samme vennekrets. Man kan spørre seg om det blir for ubehagelig å pirke i betente saker som holdes skjult.
Hvis du bestemte over Norges kommuner, hva ville du gjort for å forhindre korrupsjon?
Alle må sette risiko for korrupsjon høyt på dagsorden. Kommuneledelsen må sette seg ned og spørre: Hvis noen skulle begå en korrupt handling hos oss, hvordan kan det skje? De må gjøre det kjent at kommunene ikke aksepterer noen form for korrupsjon eller kameraderi. Årvåkenhet i nærmiljøet vil være en måte å involvere folk og invitere dem til å si i fra, slik at korrupsjon kan forebygges og avdekkes.